Universitas har 16. februar en artikkel om frafallet i språkstudiene – både blant lærerpersonell og blant studenter.

Vi i Utenriksdepartementet er helt enig med utdanningsleder på institutt for europeiske språk, Alexandra Anna Spalek, når hun vektlegger behovet for språklige eksperter og uttaler at «Vi kan ikke tillate oss i Norge å ikke ha folk med nødvendig kompetanse i de ulike fremmedspråkene(…)Vi trenger språkeksperter som kan forstå og oversette kilder.»

Språk og kulturforståelse er blant Utenriksdepartementets kjernekompetanser og vårt kanskje viktigste arbeidsredskap ved formidling av norske synspunkter og interesser. Det er derfor helt vesentlig at utenrikstjenesten har den nødvendige språkkompetansen der hvor den trengs. Språkkompetanse er som en bryter som gjør at man forstår hvordan andre tenker. Denne bryteren er det viktig å finne og slå på. Kjennskap til et lands språk er også en viktig del av forståelsen av et lands kultur, historie og samfunnsliv. Derfor vektlegges også språkkompetanse ved rekruttering til utenrikstjenesten gjennom de årlige aspirantopptakene.

Ved siden av krav om meget gode kunnskaper i norsk og engelsk, både muntlig og skriftlig, blir også kunnskaper i andre språk på operativt nivå vektlagt. Dette gjelder særlig, men ikke bare, russisk, kinesisk og arabisk. Fransk, spansk, portugisisk og tysk er også viktige arbeidsspråk i utenrikstjenesten, men kunnskap om andre europeiske språk gjør deg også til en mer interessant kandidat når vi skal rekruttere. Vi tester språkkunnskapene og vektlegger dette i våre gruppeopptak av aspiranter og administrative medarbeidere. Det stilles også krav til kompetanse i de ulike arbeidsspråkene ved stasjonering på ambassader og delegasjoner i utlandet, og departementet investerer mye ressurser i å videreutvikle medarbeidernes språkkompetanse gjennom hele karrieren.

En av studentene som intervjues i artikkelen drømmer om en jobb i Utenriksdepartementet, og sier at han «ikke helt (ser) vitsen med å studere italiensk eller tysk når jeg skal jobbe i UD, for alle kan engelsk i Europa». Det er en oppfatning vi ikke kan dele.

At store deler av verden har gjort mer eller mindre brukbar engelsk til et felles språk, er i og for seg bra, men absolutt ikke tilstrekkelig. Det er viktig å skille mellom språkkunnskaper i dagligtale og hverdagssituasjoner på den ene siden og språkkunnskaper innen administrasjon, forhandlinger og fagspråk på den andre. Da er det spesielt viktig med språkkompetanse på høyt nivå, og ikke bare i engelsk. Delelinjeforhandlingene med Russland viste for eksempel hvor viktig det er å kunne være presise på russisk. Vi hadde heller ikke kunnet bidra til fredsforhandlingene i Colombia dersom vi ikke hadde gode diplomater som er flytende i spansk, verdens mest utbredte språk etter kinesisk. Vi kan ikke gjøre en god nok jobb i Brussel, Strasbourg eller Genève, enn si Paris uten å kunne fransk.

Jeg har selv brukt både tysk og fransk som arbeidsspråk når jeg har jobbet ved norske ambassader i Europa. Kun å bruke engelsk ville ikke ha gitt meg samme tilgang til informasjon, nettverk og forståelse. I Berlin er tysk helt nødvendig, og selv om alle veier fører til Rom – kommer man egentlig særlig langt der uten å kunne italiensk?

Det er helt nødvendig for utenrikstjenesten å ha medarbeidere som behersker også de store europeiske språkene på høyt nivå. Tyskland er vår viktigste samarbeidspartner, og det er ikke bare i Portugal det snakkes portugisisk. Det gjøres det både i Angola, Mosambik og Brasil. I Latin-Amerika for øvrig kommer man ikke langt uten spansk, og da vår nåværende utenriksråd ble utnevnt til FN-ambassadør, perfeksjonerte han sin fransk for å kunne snakke mer direkte med sine fransktalende, afrikanske kollegaer.

Engelsk er med andre ord ikke nok!

https://www.universitas.no/fremmedsprak-sprak-sprakfag/engelsk-er-ikke-nok/364700